onsdag 4. januar 2012

Auga som ser

I opphavet skapte Gud himmelen og jorda.Jorda var aud og tom, mørker låg over djupet, og Guds ande svevde over vatnet.Då sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det vart lys.Gud såg at lyset var godt, og Gud skilde lyset frå mørkret. 1. Mos.1.1-2

Ein grå vårdag for ei god stund sidan, var eg heime og gjekk ein tur oppover mot øyas største grøne haug. Det var ei kraftig blest hugsar eg. Sulten og svimmel sat eg meg ned på et berg med Radøys flottaste utsikt framføre meg og dinglande sauer ikring. Som eg ofte plar gjera, tok eg kontakt med dei firbeinte for å få ein liten prat. Dei er vár på stemmen og veit godt at det ikkje er bonden. Men ei frimodig ei, kom heilt nær til meg.

For første gong i livet vart eg klar over at sauen har horisontale rektangulære augepupillar. Visste du det? Så sært. Kvifor det? Har eg oversett det så lenge? "Korleis ser du verda sauen??" Ho svarde ikkje, berre stirra på meg. Eg såg sikkert firkanta morsom ut i hovudet hennar kan eg tenkja meg.

Augene til sauen er ikkje så vakre egentlig. Kattedyra sine spisse vertikale smale, er jo utrulig mykje finare. Dei ser så sylskarpt og klokt på deg. Heilt enormt nydelige spør du meg. Og vore eigne er eit univers for seg sjølv.

Ein plass i Bibelen står det at auga er kroppens lampe. Eg har lurt på kva det betyr. Augene seier vel ofte meir enn ord. Det som bur i hjarte, dukkar det opp der i augekroken? Ja eg trur det skin godt.

Auga, ei lampe? Men lyset kjem vel utafor auga? Men for ein blind kan sola lysa så sterkt ho berre vil, men aldri lysa opp for ein. Det må kunna mottas, reflekterast i augeorganet, gi signal vidare, danna eit bilete i hjernen som gjenspeilar virkeligheten for oss. Og slik er det auga som lyser opp kroppen, er det ikkje?

Eg anar at å sjå er eit under. Eit like stort under er å oppdaga det ein ser og forstå litt av det. Ein kan gå rundt å sjå og sjå utan å sjå i det heile. Tenk å få sjå litt av Guds virkelighet, Han som skilde mørkre frå lyset og såg at det var godt. Eg håper på nye innsyn. Som sauen sine morsomme horisontale augepupiller. Som språket utan ord i blikket til ein ven. Som gamle Simeon som såg Guds frelse i eit lite gutebarn. Gud openberrer seg gjerne om vi spør. Skal vi be?


Ved vegen sat det to blinde, og då dei høyrde at Jesus gjekk framom, ropa dei: «Herre, du Davids son, miskunna deg over oss!»Folket tala hardt til dei og bad dei teia, men dei ropa endå høgare: «Herre, du Davids son, miskunna deg over oss!»Då stansa Jesus, kalla på dei og sa: «Kva vil de at eg skal gjera for dykk?»«Lat auga våre bli opna, Herre!» svara dei.Jesus fekk inderleg medkjensle med dei og rørte ved auga deira. Straks kunne dei sjå, og dei følgde han. Matt. 20. 30-33.

søndag 27. november 2011

Stortingsteateret

Kven har gått glipp av ordskiftene mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i det siste? Kven har ikkje fått med seg blemmer og feilsteg, unnskyldninger og beskyldninger? Kven har nok ein gong fått stadfesta at politikarar er verdens beste til å dokumetere kva som er sagt og ikkje sagt av kven og kortid?

Men, kven veit egentlig kva Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet meiner om norsk integrering og asylpolitikk for eksempel? Kva ligg bak dette samlebegrepet, som det virker som vi enten må vera for og i mot?

Kva skjer konkret på et transittmotak? Handler det ikkje om enkeltmennesker, med hoder, hjerter, nyrer, ein historie, ein familie, et liv? Korleis skal ein møte mennesker på flukt? Kva med dei kriminelle som utnyttar systemet? Kva med integrering, språkopplæring, arbeid? Dette burde vera temaet i veka som gjekk. Då kunne politikarane argumentert meg ned i sokkane med glede. Då hadde kanskje noken realistiske idear grodd fram?

Politikarar lagar leikestue, istedet for å kreativt finna gode løysinger med enkeltmenneske i sentrum. Det er min påstand. 

Media plukker ut og blåser opp kvart snev av personlige konflikter og skrur masevolumet opp på fullt i leikestua. Det er min andre påstand.

Klart det var et sårbart tema og kraftige tråkk i salaten av Frp som i affekt kalte APs offerrolle etter 22/7, men det var tross alt ein liten del av ein laaaaaaang finansdebatt om statsbudsjettet. Eg er så heldig å få studera den parlamentariske situasjonen i Norge, og fulgte med litt lenger enn bare dei sekunda vist på dagsrevyen. Der var det blant anna gode innspel fra Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande. Har regjeringen prioritert riktig det neste året? Kvifor kuttar dei forskningsfondet? Kva med verdighetsgarantien for eldre? Kvifor vil Høgre ha skattelette? Det har ingen tv-skjermer spurt seg i det siste. Det er for kjedelig. Det snakkar dei om i p2. Hurra for p2:)

Altså burde kanskje Stortinget og Nasjonalteateret slått seg sammen til neste år, i fin tråd med dei vellykka samordningsreformane som er i vinden for tida? Folk er fornøyd dei, berre det blir litt underholdning...vi bur tross alt i verdens beste rikaste land å bu i...

Men er det for langt å spørra etter litt saklighet i all beskjedenhet?? Det kan vel kategoriserast som ytringansvarlighet?

mandag 7. november 2011

Løvehistorier


Nick Brandt har utstillingar i Stockholm med bildeseriar han kallar "A shadow falls". Det er utrulig korleis portrettfotografen har klart å fanga uttrykka til dyra i eit spesielt lys. Det må kreva enormt med tålmodighet. Å sjå bildene er ein sann fryd. Sjå dei andre blinkskudda her. 

Brandt har ein klimatanke bak bildene sine. Dyra har de tøft i tørre tider. Det er visst ikkje eit nytt fenomen dette. David sa det slik for nokre tusen år sidan;

          Unge løver lid naud og svelt;
          men dei som søkjer Herren,
          manglar aldri det som godt er. 

                                         Salme 34.11

Bildet får meg til å leita fram løvehistoriar frå Bibelen. Job, Samson, David og Daniel møtte alle løver både her og der i ulike situasjoner. Herren var med dei alle fire. Elles hadde nok det enormt flotte rovdyret overmanna dei bibelske, men likevel vanlege menneska.

Den historia vi nok hugsar best er Daniel i løvehola. Men ka med eit løveglimt frå Samson sitt liv, då han såg seg ut kvinna han trudde var den rette? Det er alltid spennande:)

Ein gong gjekk Samson ned til Timna. Der fekk han sjå ei kvinne, ei av døtrene til filistrane (...) Samson sa til far sin: «Henne må du la meg få, ho er den rette for meg.»  Foreldra skjøna ikkje at dette kom frå Herren, og at han søkte eit høve til strid mot filistrane. Dei var det som herska i Israel den gongen.
   
     Så gjekk Samson og foreldra hans ned til Timna. Då dei nådde vinmarkene utanfor byen, kom ei ung løve brølande imot han. Då kom Herrens ande over han, og han tok løva og reiv henne sund med berre nevane som det skulle vore eit kje. Men han fortalde ikkje foreldra sine kva han hadde gjort. Så gjekk han ned og snakka med kvinna, og Samson lika henne godt.
   
     Ei tid etter vende han attende og ville gifta seg med henne. Han tok av frå vegen og ville sjå den løva han hadde drepe. Då fann han ein bisverm og honning i løvekroppen. Han skrapa honningen ut, heldt han i hendene og åt medan han gjekk frametter. Då han kom til foreldra sine, gav han dei òg, og dei åt. Men han sa ikkje at han hadde funne honningen i løvekroppen.
   
    Då far hans kom ned til kvinna, gjorde Samson ein fest der, slik dei unge mennene brukte å gjera. Så snart dei fekk sjå han, fann dei tretti bruresveinar til han; dei var støtt med han. Samson sa til dei: «Lat meg gje dykk ei gåte. Løyser de henne og kjem med svaret til meg rett før dei sju festdagane er ute, skal eg gje dykk tretti linskjorter og tretti festdrakter. Men kan de ikkje løysa henne, skal de gje meg tretti linskjorter og tretti festdrakter.»

Kva skjedde vidare med den råsterke, forelska, gåtefulle, aggresive Samson? Fann dei svaret på gåta? Vart Samson gift? Dommarane 14-16 avslører Samsons mangfoldige karakter i ein vaklande teneste for Gud.

1.000.000.000 solsikkefrø



Ai Weiwei og landsbyen hans brukte mange år på å lage 1 milliard solsikkefrø av leire. 1 milliard frø for kvart menneske i Kina. Kvart frø er laga gjennom ein lang og detaljrik prosess. Om du har eit kvarter, sjå ein fin reportasje frå arbeidet. Kvart frø er håndmalt. Kvart frø er talt. For eit budskap. Det er ikkje ein tilfeldighetens kunst Weiwei driv med, det kan vi slå fast med stor kraft. Det samme kan vi i beundring slå fast om tidenes Kunstnar.


          Auga dine såg meg då eg var eit foster.
          Alle dagar er skrivne opp i di bok, 
          dei fekk form før éin av dei var komen.         
          Dine tankar, Gud, er dyrebare for meg,
          summen av dei er ufatteleg!         
          Tel eg dei, er dei tallause som sand,
          blir eg ferdig, er eg enno hos deg.
                                              Salme 139, 16-19






Sangen som inspirerte til ny profil

Hilde Noer: Acryl på lerret 2004
Revelation song 
Worthy is the
Lamb who was slain
Holy, holy is He
Sing a new song
To him who sits on
Heavens mercy seat


Holy, Holy, Holy
Is the Lord God Almighty
Who was and is, and is to come
With all creation I sing
Praise to the King of Kings
You are my everything
And I will adore you


Clothed in rainbows, of living color
Flashes of lightning, rolls of thunder
Blessing and honour, strength and
Glory and power be
To you the only wise King


Filled with wonder
Awestruck wonder
At the mention of your name
Jesus, your name is power
Breath and living water
Such a marvelous mystery


torsdag 1. september 2011

31. august

I går kom hausten. Det var sol og 18 grader, ein fantastisk seinsommerdag der ein bare må ut på tur. Eg heiv meg på sykkelen og trødde i vei mot Nordmarka, som eg glede meg vilt til å bli bedre kjent med utover hausten.

Svett, svett, svett kjem eg inn i skogen. Deilig varm bris. Eg ser et ekkorn ved veien og må stoppa opp littegrann for å sjå. Eg hadde gløymt kor utrulig nette, pjuskete, spretne og fine desse små dyra er. Fascinerande. Eg sykler vidare inn på ein meir kupert sti, merker eg ikkje har sykkelen til det, stopper opp og funderer på å snu å finna ein anna vei. Då hører eg plutselig det rasler i løvverket. Hårene reiser seg på armane. Mørke skyer sig over meg. Gule blad begynner å danse ned mot bakken. Der kjem hausten, tenkte eg, der kjem han. Eg ser opp, lytter og venter på regndråpene.

Stillheten eg står i vender om til eit fossefall. Iskaldt hamra det ned hagl og regn og gir både meg og marka ein skikkelig kalddusj. Herlig. Nå koser vi oss, seier ein dryppande terrengsyklist. Yes, svare eg og tråkke vidare i gjørma. Eg like Oslo.

Bloggarkiv